Helse Midt må inkludere kvinnehelse!

Så lenge mannskroppen er «standard» og kvinnekroppen er «avviket» i helseverdenen trenger kvinnehelse tydelig oppmerksomhet i Helse Midts nye utviklingsplan.

– Tove Eivindsen

Helse Midt-Norge RHF har sendt regional utviklingsplan 2023-2026 til høring. La meg først starte med å si at det er mye bra i forslaget som er sendt ut, for det er det virkelig! Ett viktig tema glimrer derimot med sitt totale fravær: Kvinnehelse.

Utviklingsplanen har egne delkapitler om barn og unge, personer med alvorlige psykiske lidelse og rus, skrøpelige eldre og personer med flere kroniske lidelser. I tillegg har man en egen del om helsetjenester til den samiske befolkningen. Alt dette er veldig bra! Men det særskilte perspektivet på kvinner mangler. Ordet «kvinnehelse» er faktisk ikke nevnt i den 144 sider lange planen. Er dette fordi kvinnehelse fremdeles blir sett på som en litt unødvendig påpekning i slike sammenhenger?

Kvinnehelse er kanskje «goes without saying»?

Det er nok ikke vond vilje som ligger bak. Men det er nå en gang slik at det som gis oppmerksomhet, får oppmerksomhet. Nettopp derfor etterlyser jeg den konkrete oppmerksomheten rundt kvinnehelse i foretakets utviklingsplan. Det er på høy tid at kvinnehelse får sin rettmessige plass i slike viktige styringsdokumenter.
La meg understreke at jeg ikke mistenker Helse Midt for noe annet enn å ville yte den beste helsetjenesten de kan til alle. Norge har verdens beste helsetjeneste – også for kvinner. Blant annet ligger én av bare tre vulvaklinikker i landet i Trondheim. Det var også her vi hadde landets eneste professor i kvinnehelse: Nyslått ridder av den kongelige St. Olavs orden, Berit Schei. (Etter at Schei gikk av med pensjon så finnes ikke lenger noe kvinnehelseprofessorat her i Norge. Det er verdt en diskusjon i seg selv.)

I 1999 kom det en offentlig utredning om kvinners helse i Norge. Blant konklusjonene var at det var dårlig stelt med forskningen på kvinnehelse. I etterkant ble Nasjonalt senter for kvinnehelseforskning opprettet. Nå opplever de at finansieringen deres er svekket, til tross for fagre løfter.

I mai i år kom Folkehelseinstituttet med en rapport om forskning på kvinnehelse. Forskning.no skriver om den at: «Det er skuffende mange og store kunnskapshull nå 23 år senere, står det i rapporten, som heter Forskningskart om behandling av sykdommer hos kvinner. For to av 26 sykdommer som bare rammer kvinner, fantes det faktisk ikke en eneste systematisk oversikt. Og for 15 av 77 sykdommer som kan ramme kjønnene ulikt, fantes det ingen egne analyser for kvinner. – Det vil si at vi mangler systematiske oversikter over forskning om effekter av behandling av kvinner for mange relativt hyppig forekommende sykdommer, skriver forskerne.» Likebehandling skjer ikke før at vi erkjenner at det finnes en ubalanse. Jeg er derfor glad for at fylkesutvalget i Trøndelag enstemmig støttet mitt forslag om å sende Helse Midt-Norge RHF dette innspillet nå på tirsdag: «Fylkesutvalget peker på de store kunnskapshullene innenfor kvinnehelse, noe blant andre Folkehelseinstituttet har påvist. Fylkesutvalget i Trøndelag mener at det er en mangel ved helseforetakets forslag til utviklingsplan at kvinnehelse ikke er omtalt, og mener at det må innarbeides som egen del.»

Norske kvinners sanitetsforening har i mer enn 125 år stått i front for kvinneliv og folkehelse. Sanitetsforeningen slår fast at selv om kvinner lever lengre enn menn, så opplever kvinner mer sykdom. Kvinner har flere kroniske lidelser og er overrepresenterte i statistikken over langtidssykemeldte og uføre.

Sanitetskvinnene jobber for at sykdommer som bare rammer kvinner slik som endometriose og adenomyose skal få tilstrekkelig behandlingstilbud, noe som ikke er tilfellet i dag. Et annet eksempel er sykdommen lipødem. Lipødem er en sykelig fettansamling i sete, lår og legger, som rammer så mange som 40 000 kvinner i Norge. Det offentlige behandlingstilbudet er begrenset og avhenger av hvilket helseforetak du tilhører.

Disse kjappe eksemplene gir et lite bilde av hvorfor kvinnehelse, herunder spesifikke kvinnesykdommer, trenger mer oppmerksomhet og omtale i sentrale plandokumenter. Jeg synes at det er skremmende at sykdommer som rammer alle kjønn, gjerne bare beskrives ut fra de symptomene som er mest vanlige hos menn. På førstehjelpskurs kan du for eksempel lære «normalsymptomene» for hjerteinfarkt. Normalsymptomene er basert på vanlig forløp hos menn. Vi lærer ikke hvordan vi skal oppdage hjerteinfarkt hos kvinner. Det er en bokstavelig talt livsfarlig forskjellsbehandling. Også psykisk helse-utfordringer er ulike mellom kjønnene. Det er altfor mange menn som tar selvmord i Norge – langt flere gutter og menn enn jenter og kvinner. Mindre kjent er det at det faktisker flere kvinner enn menn som forsøker å ta livene sine. Dessuten ropes det nå varsku om at gruppen av voksne kvinner som omkommer i overdoser øker.

Poenget mitt er ikke å sette menn og kvinner opp mot hverandre, men å peke på at ulikheter i behov bør gjenspeile seg i tilrettelagt og ulik behandling. Det må også gjenspeile seg i forskningsinnsats og behandling. Kvinner lider nemlig ikke av «uforklarlige» lidelser – lidelsene er uforklarte! Kanskje hadde vi hatt forklaringer hvis vi faktisk brukte ressurser på å forske på disse lidelsene og å finne effektive behandlingsformer.

Derfor er det viktig at kvinnehelse blir omtalt i Helse Midts utviklingsplan.
Because it doesn’t go without saying.

Tove Eivindsen
Venstrekvinne og Sanitetskvinne